Hei, verden.
På oppfordringen vil jeg bare hilse og si at verden fremdeles er et kongested. Jeg skulle veldig gjerne skrevet mer om det fabelaktige livet på it’s learning (did I get the spelling right?), men akkurat nå har jeg en haug med zombier å slakte.
Snakkes!
Kongedag!
Dagen i dag må vel kunne sies å være en solid høydare i år. Fått krysset av to sinnsykt viktige ting på checklisten min.
1. Var på første kontroll på kreftklinikken i dag, 4 måneder siden cellegiften. Kort oppsummet: Hadde kreftlegen min vært en tannlege, ville du sett meg komme løpende ut fra kontoret, ropende “Null hull”. Ingen tegn til noe muffis, fremdeles kreftfri.
2. Sendte avhandlingen min til veilederne mine. Forhåpentligvis får jeg levert til insitituttet om ikke så alt for lenge. Men nå er arbeidet med avhandlingen PARKERT intill videre. Hvilket betyr at jeg kan begynne å nærme meg det siste store punktet på checklisten:
3. Få et liv! Forslag?
Det nærmer seg ferdigstillelse for hver dag. Litt hver dag. Og det er godt. Veldig godt. Selv om det er usedvanlig lite godt å holde på med avhandlingsfinpissing på kveldstid. Så det skal bli en fullstendig euforisk opplevelse å få sendt delfinene til de evige svømmemarker.
Jeg har en hel haug med planer for ting som skal gjøres så snart jeg har levert fra meg; tilbringe tid sammen med Anne som ikke involverer måltider, treffe andre mennesker, SOVE og en rekke andre selvfølgeligheter.
Men jeg skal også presse inn litt tid til kvalitetsgaming. Jeg har en backlog som ikke ligner grisen. Ikke søsteren til grisen heller, for den saks skyld. Følgende titler ligger nå på vent:
Og det er de jeg har kjøpt (eller har fra før eller gud vet hva). Hva har jeg glemt her? Inform me! Jeg er heeeelt ute for tiden.
Det blir fryktelig lite gaming på meg for tiden. Jeg tilbringer så godt som all min våkne tid på ræven foran PCbordet, enten jeg sitter og skriver eller leser gjennom det jeg har produsert. Den tiden jeg har til overs foretrekker jeg for tiden å bruke vekke fra denne plassen, fortrinnsvis sammen med andre mennesker. Men i går kveld kapitulerte jeg pittelitt.
Etter en (alt for) sen middag tenkte jeg at jeg skulle spille en pitte liten runde med Mount and Blade. Tenkte det kunne være smart å spille noe man bare kan spille pittelitte granne, altså ikke noe storslått strategi eller annet som krever en større innsats. Klokken var vel rundt 10 tenker jeg.
4 timer etterpå fikk jeg beskjed om at det antageligvis var på tide å gå til køys. Jeg aner virkelig ikke hva som skjedde med tiden.
Dagen i dag har vært trøtt. Men produktiv.
Det har vært jobbet hardt de siste ukene. Med avhandlingen altså. Og det nærmere seg på sett og vis en form for avslutning. For all del, jeg har mye arbeid som gjenstår, men nå begynner jeg så smått å se slutten. Alt analysearbeidet er for lengst avsluttet, så godt som alle kapitlene har fått noe som minner om ferdig tekst, og jeg har mer eller mindre gått over til den siste bearbeidingsfasen. Det gjenstår riktignok å skrive ut konklusjonen og avslutningen, men det regner jeg som noenlunde grei skuring.
Men det begynner å føles ganske merkelig å være kommet så langt. Jeg tror det skjedde noe i dag da jeg la den siste håndene på bildeanalysen og bestemte meg for at nok for være nok; jeg rakk ikke mer. Nå er det ikke noe mer nytt arbeid som gjenstår, kun innspurten igjen (Faen meg på tide, vil noen sikkert si, i og med at det er kun 2 korte uker igjen til avhandlingen skal være ferdig). En snodig følelse.
That is all..
Må bare ha en liten utblåsning i dag.
Jeg begynner å bli drittlei disse kyniske liksombloggerne som lenker bloggene sine opp mot Dagbladet, VG og andre aviser, skriver en kort kommentar til nyheten (gjerne litt provoserende) og dermed får lokket folk over på de vanvittig reklameoverlessede liksombloggene sine.
Kyniske bastarder. Dagens tilfeldig valgte eksempel er ”Rare nyheter“. Blir grenseløst provosert.
Eller litt i alle fall.
(Det verste av alt er vel at jeg nå genererer ytterligere trafikk for disse parasittene. I alle fall denne ene.)
Lite oppdateringer her, og for tiden betyr det stort sett to ting! 1) Det går fremdeles strålende med helsen, og 2) jeg jobber som en gal for å bli ferdig med avhandlingen min.
Det første først - helsen er topp. Jeg regner med foreløpig helt ferdig med kreftdritten, og akter ikke å få noe tilbakefall av noen sort. Første kontroll blir i slutten av august. Gruer meg litt til det, men jeg forventer at det kommer til å gå helt greit. Frisk nå.
Såh - første uken i august starter jeg opp i ny jobb på It’s Learning, og innen den tid bør jeg ha fått unnagjort avhandlingsarbeidet mitt. Så det blir stort sett jobbing dag, kveld, natt og helg. I kveld hadde jeg meg en tur innom instituttet og ryddet ut av kontoret mitt. Det blir neppe så mye tid til det uti august, og som kjent er det rimelig trangt om plassen på instituttet. Plassen min må i bruk med det samme den blir ledig, så for å slippe å stresse med det midt oppi ny jobb og avhandlingsinnlevering, tenkte jeg at jeg like gjerne kunen gjøre det nå.
Hadde trodd det kom til å bli en litt sentimental affære, jeg har tross alt bodd på kontoret siden 2004. Men det ble stort sett bare en svett kassebæringsjobb. Så nå er det helt tomt på plassen min, og kontoret mitt her hjemme ser helt innforjævlig bombet ut. Bøker, notater, permer og dritt over alt. Skjønner ikke helt hvor jeg skal stable unna alle bøkene og permene, og jeg har allerede kastet eller gitt vekk det jeg absolutt ikke har bruk for. Men det får bli et problem for en annen dag - foreløpig får det bare stå og støve ned her.
Nuvel.
Da er det verste forhåpentligvis over.
Det har vært stille her de siste dagene, men det har egentlig ikke vært så veldig mye nytt. Fredagen og helgen forløp mye som mesteparetn av forrige uke. Hver dag føltes som fem skritt fram og fire skritt tilbake. Var mye trøtt, magen hadde det ikke helt bra med seg selv, og jeg hadde ikke så mye energi.
Lørdag var den første dagen jeg faktisk klarte å få gjort noe. Den første store seieren var at vi klarte å komme oss inn til bydn og kjøpe presang til Torbjørn (Annes bror). Svært fornøyd med det. Jeg hadde mer eller mindre regnet med at det kom til å ta knekken på all energien min, men jeg klarte faktisk å få sveipet over gulvene med en støvsuger. Men da var det slutt, og resten av kvelden gikk med til slumring på sofaen.
Søndag var mye av det samme - stadig bedre. Vi klarte å komme oss i besøk og få feiret Torjørn, men kakespising var antageligvis ikke det aller smarteste for magen. Jeg måtte krype til korset og hive innpå mer antikvalmemedisin, noe som resulterte i snarlig retrett og fullstendig kollaps på sofaen, i en haug av trøtt Lars.
Men i går hadde jeg den første dagen der jeg faktisk var oppegående hele dagen. Jeg startet dagen med den første oppfølgingsblodprøven på Haukeland. For de av dere med svekket korttidshukommelse, så er denne uken den kritiske i forhold til blod, blodplater og immunforsvar. Hvis det får seg en knekk, vil jeg begynne å merke det nå. Men heldigvis var alle prøvene innenfor normalverdiene, og det ser ganske lovende ut. Nye prøver skal tas på torsdag og mandag, men jeg er svært optimitisk.
Oppglødd av suksessen her, tok jeg meg en tur til frisøren. Jeg har ikke merket noe hårtap enda, men det er også noe jeg eventuelt vil merke nå denne uken. Håret hadde begynt å bli noe langt, og jeg har egentlig ikke helt lyst til å oppleve at det skal dette av i store flak. Så jeg fikk klippet det så kort som mulig uten at jeg ser skamfert ut. Så hvis det viser seg at deler av håret tar turen, er jeg forberedt. Men hvis det går som jeg håper og jeg ikke mister noe, ser jeg bare ut som om jeg har tatt sommerklippen litt tidlig.
Klok av skade hadde jeg her forventet at resten av dagen kom til å gå i dass, men resten av dagen var faktisk ganske bra. Tok det rolig, men ble ikke noe særlig trøtt og magen og fordøyelsen begynte så smått å fungere som normalt igjen. Hurra!
Så i dag er jeg i full gang igjen med jobbingen hjemmefra. Doktorgrad, here I come! Med mindre det kommer noen ubehagelige overraskelser på blodprøvekontrollen torsdag (eller på hodeputen en av dagene) erklærer jeg med hervet som ferdig med cellegiftfaenskapet. Jubel!
Kjedelig.
Kjedelig er vel det som best oppsummerer det siste døgnet mitt. Gårsdagen begynte egentlig veldig bra, og var ute av huset i opptil flere timer. Fikk avklart ny oppstartsdato (1. august) med den nye jobben, og var innom instituttet og fikk levert sykemelding og slått av en prat med Joan.
Det var antageligvis litt i meste laget for hva jeg tålte. Resten av dagen var jeg helt utslitt. Sov store deler av kvelden og var generelt uggen. Samme har det vært i dag. Våknet tidlig, men formen kunne vært bedre. Ikke akkurat kvalm, men uggen i magen. Trøtt. Så to filmer, og sov mesteparten av ettermiddagen. Formen er litt bedre nå i kveld, men Laserlasse er ikke en lykkelig hvalp akkurat nå. Selv om det går gradvis fremover, er jeg bare utrolig skuffet over at den gode følelsen jeg hadde på dagtid i går ikke holdt lenger enn noen timer.
Fin dag i dag, både innvendig ut utvendig.
Formen er altså definitivt på bedringens vei. Gårsdagen ble riktignok ikke helt som jeg hadde sett for meg. Etter en bedre middag (Anne er fremdeles en fabelaktig kokk!), kubbet jeg grundig på sofaen, og der ble jeg mer eller mindre liggende hele kvelden. Forflyttet meg til sengen sånn rundt klokken 11, og sovnet igjen ganske umiddelbart. Kroppen trengte definitivt hvile, jeg regner med det ikke er bare-bare for en skrott å bli såpass grundig bank på cellenivå som det jeg fikk nå på mandag.
Men i dag ser alt så meget bedre ut. Magen er fremdeles litt i ulage, og det føles som om jeg går og brygger på en mild influensa. Men både hjernen og resten av kroppen fungerer sånn noenlunde greit igjen. Deilig.
Nå som de akutte bivirkningen antageligvis har sluppet taket, gjenstår det bare å se hvordan det går på litt lengre sikt. Jeg håper virkelig at jeg klarer å beholde skjegg, immunforsvar, blodplater og hår. I den rekkefølgen. Hvis det motsatte skulle skje, har jeg vel allerede lovet bildebevis. Stay tuned…