Jeg nevnte kort i går at jeg hadde hatt en litt ubehagelig opplevelse med et tannlegebesøk. Det er egentlig noe jeg hadde hatt lyst til å dele for lenge siden, men ettersom laseblobben hadde tatt kvelden (det vil si hele føkkings laserlasse.no hadde tatt ferie), ble det liksom ikke noe av det. Men siden jeg nå har fått en lekeplass på plass igjen, så kan jeg nå dele med dere. Fryd dere!
Mitt navn er Lars-Jacob Hove, og jeg går til tannlegen. Jevnlig. Er altså medlem av AT (Anonyme Tannlegemisbrukere). Jeg har ikke alltid vært medlem der, men etter en inn-i-det-helvetes-vond tannpine for noen år siden fant jeg ut at det var best. Men nok om det. I oktober var det tid for den årlige overstellskontrollen. Naturligvis viste det seg at en visdomstann hadde et krater på størrelse med LAX, og med fordel kunne fjernes. Jævelen satt heldigvis oppe i kjeften, og i følge bildene var det ikke noen grunn til å tro at det skulle være noe problemer med å få fjernet det. Jeg hadde allerede fjernet motstykket til satans barnebarn på andre siden av kjeftamentet, og det var en relativt smertefri og hurtig prosess. Så alt skulle gå som kniv i varmt spekk.
Før jeg fortsetter, så må jeg her understreke at jeg er strålende fornøyd med tannlegen min. Hun er flink, oppmerksom og har alltid gitt meg full oppfølging, og jeg har fremdeles full tillit til henne.
Spol frem én uke, og fyll kjeften med bedøvelse. Som forrige gang begynte tannlegen med å rugge litt på tannen for å sjekke om den sitter løst. Det går til begynne med bra, og jeg får høre at dette skal gå greit. Så blir det litt mer rugging, etterfulgt av en jævlig rar knaselyd, og et stille “ops” fra tannlegen. Hun kunne så fortelle meg at hullet var såpass stort at det førte til at kronen knakk av tannen, men at det ikke var noe problem. Det var bare å fjerne røttene, så skulle det gå fint.
Bloody likely.
Spol frem et par minutter. Nye redskaper er på plass, og tannlegen setter i gang med å trekke ut røttene. Det blir mye rugging, og etter en kort tid hører jeg NOK er snodig, knasende, knekkende lyd, etterfulgt at det jeg (i etterkant) husker som nok et “ops”. Omtrent samtidig som dette får jeg en usedvanlig rar jernsmak i bunnen, og kjenner lukten av helvetes offentlige toalett i øvre deler av luftveiene mine, etterfulgt av febrisk jobbing fra tannlegen.
Det viste seg at den satans idiotfaenskapen av en tann hadde grodd fast i kjevebeinet, og lyden jeg hørte var den fantastiske lyden av kjevebein som brakk. Tro meg, det er på ingen som helst måte en lyd du noensinne har lyst til å høre. Tannlegen måtte kjøre tannen m/kjevebeinet tilbake på plass igjen, sånn at kjevebeinet kunne få gro. Alternativet var strengt tatt å trekke ut røttene MED en bit av kjevebeinet, og det var egentlig ikke et fristende alternativ. Inn med tannen, på med en midlertidig fylling. Så skulle det egentlig bare være å vente i 4-8 uker mens kjevebeinet grodde, og så oppsøke en kirurg for å fjerne djevelskapet.
Men tror du DET var nok? Neida.. Stanken av død jeg kjente da kjevbeinet knakk, var naturligvis at det åpnet seg en kanal mellom munnen og bihulene. Tannlegen kneip sammen nesen min, og ba meg blåse. “Javel? Det var interessant”, tenkte jeg. Det som ikke var SÅ interessant, var at der det vanligvis skulle være full stopp, var det nå full gjennomgang. Der tannen var begynte det nå å boble i en slags blanding av blod, snått og spytt. Aldeles fantastisk opplevelse det også. Tannlegen gjorde sitt beste for å sy igjen, men jeg fikk egentlig beskjed om at jeg nok kunne forvente at det ville ta litt tid før det grodde helt igjen.
Resultatet? Jeg fikk ikke lov til å snyte meg på 4 uker, og burde unngå nysing og gjesping da presset kunne åpne opp igjen kanalen eller utsette gjengroingen. Den første uken var det mer eller mindre fri passasje mellom naso og kjeften, så hvis jeg var så syndig å puste med munnen lukket dro jeg luft inn i nesen, og hvis jeg drakk (og dermed skapte vakum når jeg svelgte) dro jeg luft ned i munnen gjennom bihulene. Slå den…
Vondt? Ja, det gjorde også noe inn i det helvetes vondt de første dagene. Omtrent som en brukken arm, bare litt mindre. Dessuten var det også slik at hver gang jeg tygget ble det bevegelse i bruddet, og den midlertidige fyllingen var så utrolig følsom for temperatursvingninger at det rett og slett ikke var noe gøy å være meg.
Men igjen, tannlegen var kjempeflink og fulgte meg godt opp her. Jeg har også forstått det slik at hun absolutt ikke kunne gjort noe annerledes. Synderen i denne sammenhengen var den bedritne tannen som ville ødelegge meg.
Spol frem til 12. januar. Møte hos kjevekirurg. Her igjen blir kjeften blåst full i smertestillende medisiner. Kirurgen forklarte greit hva som skulle gjøres. Kjevebeinet hadde grodd fint, men for å sikre at det ikke brakk igjen, var det nødvendig å svekke kjevebeinet rundt selve tannroten. For å gjøre dette, brukte han (så vidt jeg forsto) et redskap som kunne minne om et lite spett, og mørnet selve beinet. Dette besto visstnok av å pulverisere beinet rundt tannen, slik at det bare ble små skader der. Når det var gjort, ble tannen fjernet ganske greit. Ingen smerte i det hele tatt under operasjonen, og jeg var delvis klar for å dra tilbake på jobb da det var unnagjort.
Ved teutatis, jeg er glad jeg ikke gjorde det. Da bedøvelsen sluttet å fungere, føltes det mer eller mindre som om en hest kontinuerlig sto og sparket meg i kjeften, sånn ca en gang i sekundet. Smertestillende klarte heldigvis å døyve smerten til et mer tålelig nivå, som vel kan sammenlignes med å ha en liten, hissig nisse sittende og drite glødende kull i såret. Mild smerte med andre ord. Men det ga seg heldigvis etter tre-fire dager. Så jeg fikk noen glade uker her også frem til jeg ble SKIKKELIG syk.
Dette er Lars, vår lille aktiv krabat. Hver dag vokser han litt, og lærer noe nytt.