En av tingene jeg har vært nødt til å ta stilling til oppi situasjonen med kreftdiagnosen, er hvorvidt jeg skal være åpen omkring dette. Hvis du leser dette så har du sannsynligvis skjønt at jeg har valgt å gå for den fullstendig åpne linjen. (Hvis du ikke har skjønt det, bør du antageligvis ta en grundig runde med deg selv!). Så hvorfor har jeg valgt å gjøre dette?
Da jeg først merket at det var noe muffens, skjønte jeg egentlig ganske fort at det hadde potensiale til å være kreft. Men i mitt tilfelle var symptomene det man kan kalle “atypiske”, så det var ikke mulig for verken meg selv eller fastlegen min å fastslå hvorvidt det var kreft eller en mer ufarlig form for symptom. I denne perioden før jeg fikk diagnosen valgt jeg å ikke si noe til noen andre enn samboeren min om dette. Veilederen min og instituttledelsen fikk beskjed om at jeg var sykemeldt, og potensielt kunne komme til å bli sykemeldt en stund, men det var alt. I og med at kreft fremdeles er såpass stigmatisert (?) og folk gjerne har en tendens til å drive katastrofetenkning med det samme de hører det ordet. Så jeg tenkte at det ikke var noen grunn til å gjøre folk urolige med mindre det faktisk var noe å være urolig for. Og det viste det jo seg å være.
Den dagen jeg fikk bekreftet diagnosen, gikk jeg ganske bredt ut og fortalte folk om det. Familien og de jeg har mest kontakt med i det daglige fikk beskjed med en gang, og fikk vel også beskjed om at det ikke var noen grunn til å holde det hemmelig. Jeg ga også samme beskjed på jobben, og regnet med at “ryktet” ville spre seg noenlunde raskt rundt om kring. Men samtidig brukte jeg også en god del tid på å forklare at denne formen for kreft er svært “vennlig” og lett å behandle, så lenge man følger den behandlingen som er nødvendig.
Det er flere grunner til at jeg valgte å gjøre dette, og at jeg nå velger å skrive såpass mye om det her på Laserblobben. Den viktigste grunnen er at jeg bestemte meg for å gjøre god bruk av de folkene jeg har rundt meg. Det slo meg at selv om prognosene her var svært gode, kunne det fort kunne bli noen tunge perioder, spesielt i forbindelse med operasjonen og de eventuelle etterbehandlingene. I slike tilfeller kan det være svært nyttig å ha folk rundt seg som vet hva en går igjennom, og kan støtte hvis det trengs. Det er ingen grunn til å måtte slite med slike ting alene, og måtte bruke energi på å holde oppe en fasade og late som om alt er OK. Hvis det nå også skulle vise seg at jeg kommer til å trenge noe etterbehandling, kan det i teorien føre til at jeg rent utseendemessig kan bli seende mye sykere ut enn det jeg faktisk er (les: hårløs ape!). Det er det ikke fullt så lett å skjule, og det kan bli et mye større sjokk for folk enn å få vite det mens jeg ennå er rask på labben og spretten. (For jeg er urovekkende frisk og rask akkurat nå).
Men det var de “rasjonelle” grunnene. En av de største motforestillingene jeg hadde, var at det på et plan kunne føles som om jeg hadde noe å skamme meg over. Ut fra det jeg har lest om andres erfaringer med dette, så føler mange denne formen for kreft som ganske stigmatiserende eller flaut. Jeg kjøper den. I perioden før jeg fikk diagnosen min følte jeg også at det kunne være ubehagelig å snakke om det, uten at jeg kan gi noen særlig god forklaring på det. Det er ikke akkurat noe jeg har gjort gale eller feil for å få denne sykdommen. I motsetning til en del andre kreftformer, er det ikke påvist noen sammenheng mellom livsstil og utviklingen av sykdommen. Det er, slik jeg har forstått det, ikke engang noe som tyder på noen slike sammenhenger, slik det for eksempel er for røyking og andre hyggelige fritidssysler. Så det er ikke noe jeg kunne gjort fra eller til.
Jeg tenkte også at jeg kanskje ville finne det ubehagelig å snakke om, eller være åpen om, den operasjonen jeg har gjort, men det har vist seg å ikke være noe problem for meg i det hele tatt. Jeg kan godt forstå at det er noe mange ikke nødvendigvis føler for å snakke for mye om. På fagspråket heter den operasjonen jeg gjennomførte “ensidig orkiektomi”, et passelig objektiv begrep som er fremmed for de aller fleste. Men hvis en er litt brutal og bruker ganske hverdagslige ord for det jeg var gjennom, så kan en like gjerne kalle det for en halv kastrering (Ouch!). Tro meg, det høres værre ut enn det faktisk er, og det fører ikke til at jeg er noe mindre mann av den grunn. I forkant hadde jeg mistenkt at det kom til å plage meg en del, men nå etter at de verste ettervirkningene av operasjonen har gitt seg, er det egentlig helt OK. No big deal. Selv om det antageligvis ville være mer språklig korrekt å bruke entallsformen nå, så føler jeg likevel at både operasjonen jeg har vært gjennom og det at jeg er nødt til å være medlem av den noe eksklusive klubben jeg er med i, viser at jeg har mer enn nok baller til å takle det meste livet skulle kaste på meg etter dette. Så ikke tro noe annet 
Til slutt er det én ekstra viktig grunn til at jeg har valgt å være helt åpen om dette, og det er noe jeg på fagspråket mitt kaller “information dissemination”. Folkeopplæring på godt norsk. Testikkelkreft er forsåvidt en sjelden diagnose, det er vel noe sånt som 100 menn som blir rammet i Norge i løpet av et år. Likefullt er det en av de mest vanlige kreftformene for menn, og det er svært viktig at det blir oppdaget tidlig. Det er enkelt å behandle, og hvis det blir oppdaget tidlig er man så godt som 100% sikker på at man ikke vil få noen særlig langvarige skader av det. Derfor er det ekstremt viktig at man tar dette på alvor. Jeg har forstått det slik at én av grunnene til at denne kreftformen fremdeles tar liv, eller i alle fall at enkelte blir betydelig hardere rammet enn man egentlig trenger, er at menn ofte har en tendens til å bagatellisere eller ignorere symptomene. Hvis man opplever noe som helst som er muffens, kom deg til legen med det samme. Det er ingen grunn til å frykte dette. Selv så jeg ikke akkurat frem til de undersøkelsene som måtte til, men alle eventuelle reservasjoner jeg hadde mot å blottstille meg for både den ene og den andre legen forsvant rimelig fort. Helsepersonell, det være seg både mannlige og kvinnelige, er (selvfølgelig!) ekstremt profesjonelle rundt dette, og det er faktisk ikke noe å grue seg til. Tro meg. Alternativet er faktisk potensielt betydelig værre.
Så hvis du leser dette, er utstyrt med det rette utstyret og ikke har for vane å gjennomføre hyppige understellskontroller på egen hånd, kan du for eksempel ta en titt her . Det koster utrolig lite å gjøre det, og det kan potensielt redde livet ditt. Men når det er sagt, så er det heller ikke noen grunn til å bli paranoid og skyggeredd. Sannsynligheten for at det rammer deg, er forsvinnende liten. Men den er altså tilstede.