Det passer naturligvis aldri spesielt godt å få stilt en kreftdiagnose. Det vil si, det beste tidspunktet for det er vel “Aldri”. Men akkurat i mitt tilfelle var timingen ekstra dårlig. Jeg skal ikke si at den kom på det verst tenkelige tidspunktet, for med min noe velutviklede fantasti kan jeg naturligvis tenke meg 10-15 tilfeldig valgte tidspunkt som kunne vært mye værre, men denne våren er definitivt en kandidat for ti-på-topp listen.
Stipendiatperioden min har vært fra 14. april 2005 til og med 14. april 2009, det vil si for noen dager siden. Planen min var å bruke perioden oktober 2008 - april 2009 på intens jobbing med å ferdigstille avhandlingen. Jeg hadde sett frem til denne perioden med en skrekkblandet fryd. Skrekk fordi jeg hadde en idé om at det kom til å bli intenst, lite kontakt med andre og vanvittig mye jobb. Fryd fordi jeg visste at det ville bli utrolig kjekt å få jobbet virkelig intenst med stoffet, skrive ut teksten og ikke minst få på plass hovedkonklusjonene og få ut den “endelige teorien om brukeres forhold til visuelle spørringer”.
En del av de jeg kjenner som er ferdig med avhandlingen sin og har fått disputert, har sammenlignet denne “innspurtsfasen” med å gå inn i en tunnell, eller å få en ekstrem form for tunnellsyn. De har knapt nok sett venner, familie eller speilbildet sitt, kun fokusert på avhandlingen, og latt mindre vesentlige detaljer (inkludert, har jeg forstått, personlig hygiene) vente til de viktige tingene er ferdig. Jeg hadde forventet å få en litt tilsvarende opplevelse (kanskje med unntak av den hygienebiten). Den gang ei.
Jeg så tunnellen, forberedte fjernlysene og var klar til å gå inn i det mørke gapet. Men for å dra denne (noe tvilsomme) metaforen litt vel langt, ble det som skulle være min Lærdalstunnell til en begrederlig kjøretur til Voss (Veien til voss er spekket med små, korte tunneller). Det begynte så bra i september, med et opphold på Toreselet. Jeg fikk sparket i gang analysen av det siste forsøket mitt, og fikk i denne perioden gjennomført store deler av analysen min og begynt å skrive ut ut hoveddelen av analysekapitlet. Det ble mørkt, og jeg følte at jeg var på god vei i tunnellen. Så skulle jeg ha en liten tur til tannlegen. Jeg skal ikke gå i alt for store detaljer her - den historien er verdig en egen fortelling - men for å oppsummere, så førte det besøket til nesten 2 uker med stillesitting og innmari vondt i kjeften. Exit tunnell og ut på krokete landevei. Jeg mistet mye av farten og momentet, og måtte bruke en drøy uke på å komme i gang igjen. Nesten en liten måned i dass. I tillegg var det en rekke andre ting som tok vekk oppmerksomheten (Konferanser, reiser, CAIM, …), så jeg fikk ikke kommet skikkelig i gang igjen før i begynnelsen av desember. Men her kom nok nok en god periode, og ser en vekk ifra noen detaljer rundt den 24. desember, fikk jeg skrevet ut ganske mye mer av analysen. Ting så lovende ut.
12. Januar var det dags for en oppfølgingsavtale med kirurg for å rydde opp igjen etter forrige forsøk hos tannlegen. Nok en gang fikk jeg meg et ufrivillig opphold nesten 2 uker, med tilsvarende lang tid for å komme i gang igjen. Og oppi alt dette, fikk jeg plutselig et jobbtilbud i fanget jeg måtte ta stilling til. Så, når både kjeft og ny jobb var avsluttet, var jeg klar for å brette opp det som kunne brettes, og sette i gang med innspurten.
Så ble jeg syk. Og vips, så forsvant resten av våren. Noe helt uforskammet bedritent.
Og nå står jeg altså her, en drøy uke etter at jeg egentlig skulle levert fra meg avhandlingen. Mandag begynner jeg antagelgivis å jobbe igjen for fullt, litt avhengig av hva som skjer i forhold til etterbehandling. Og oppi alt dette skal jeg formelt sett begynne i en ny og spennende jobb allerde 4. mai. Hvordan jeg skal løse den floken, er jeg fremdeles noe usikker på. Den nye arbeidsgiveren forventer at jeg begynner til avtalt tid dersom jeg er frisk, samtidig som fakultetet og instituttet har gjort det klart for meg at de forventer at jeg ferdigstiller avhandlingen, og har i dag gitt meg klar beskjed på at jeg som stipendiat har 3 måneders oppsigelsestid, noe som for meg betyr at jeg er nødt til å fortsette å jobbe der. Jeg har fått beskjed om at stipendperioden er forlenget til 21. juni, og med den siste sykemeldingen blir dette automatisk forlenget til 5. juli. Hvordan jeg skal løse kommer til å bli en interessant gordisk knute. Men akkurat dét skal jeg klare å løse. Etter å ha fått livet i gave på nytt, ser jeg ikke på dette som noen særlig stor utfordring. Tre ting står i alle fall klart for meg: Jeg er blitt erklært frisk, jeg skal fortsette å holde meg frisk, og jeg akter å bli dr. Lars-Jacob Hove, PhGeek. Så får jeg heller sørge for at resten av verden klare å tilpasse seg på en smidig måte slik at akkurat disse tingene ikke blir mer komplisert enn de behøver å være.
Så denne feeden her blir, intill videre, den siste som kommer til å komme akkurat her. Hvis du har lyst til å følge med på feedene herfra, foreslår jeg at du stikker inn på hjemmesiden (www.laserlasse.no) og starter et nytt abo på RSSen nederst på siden der. For de (hvis noen?) som har pleid å følge Laserblobben gjennom Infomediaplaneten betyr dette at det ikke kommer til å komme noen oppdateringer der automatisk, intill jeg finner ut hvordan jeg kan få noen til å oppdatere pekeren der til den nye feeden min.