Posts Tagged ‘åpenhet om kreft’

En fin dag

fredag, august 28th, 2009

Kongedag!

Dagen i dag må vel kunne sies å være en solid høydare i år. Fått krysset av to sinnsykt viktige ting på checklisten min.

1. Var på første kontroll på kreftklinikken i dag, 4 måneder siden cellegiften. Kort oppsummet: Hadde kreftlegen min vært en tannlege, ville du sett meg komme løpende ut fra kontoret, ropende “Null hull”. Ingen tegn til noe muffis, fremdeles kreftfri.

2. Sendte avhandlingen min til veilederne mine. Forhåpentligvis får jeg levert til insitituttet om ikke så alt for lenge. Men nå er arbeidet med avhandlingen PARKERT intill videre. Hvilket betyr at jeg kan begynne å nærme meg det siste store punktet på checklisten:

3. Få et liv!  Forslag?

Cellegift - siste del (?)

tirsdag, mai 12th, 2009

Da er det verste forhåpentligvis over.

Det har vært stille her de siste dagene, men det har egentlig ikke vært så veldig mye nytt. Fredagen og helgen forløp mye som mesteparetn av forrige uke. Hver dag føltes som fem skritt fram og fire skritt tilbake. Var mye trøtt, magen hadde det ikke helt bra med seg selv, og jeg hadde ikke så mye energi.

Lørdag var den første dagen jeg faktisk klarte å få gjort noe. Den første store seieren var at vi klarte å komme oss inn til bydn og kjøpe presang til Torbjørn (Annes bror). Svært fornøyd med det. Jeg hadde mer eller mindre regnet med at det kom til å ta knekken på all energien min, men jeg klarte faktisk å få sveipet over gulvene med en støvsuger. Men da var det slutt, og resten av kvelden gikk med til slumring på sofaen.

Søndag var mye av det samme - stadig bedre. Vi klarte å komme oss i besøk og få feiret  Torjørn, men kakespising var antageligvis ikke det aller smarteste for magen. Jeg måtte krype til korset og hive innpå mer antikvalmemedisin, noe som resulterte i snarlig retrett og fullstendig kollaps på sofaen, i en haug av trøtt Lars.

Men i går hadde jeg den første dagen der jeg faktisk var oppegående hele dagen. Jeg startet dagen med den første oppfølgingsblodprøven på Haukeland. For de av dere med svekket korttidshukommelse, så er denne uken den kritiske i forhold til blod, blodplater og immunforsvar. Hvis det får seg en knekk, vil jeg begynne å merke det nå. Men heldigvis var alle prøvene innenfor normalverdiene, og det ser ganske lovende ut. Nye prøver skal tas på torsdag og mandag, men jeg er svært optimitisk.

Oppglødd av suksessen her, tok jeg meg en tur til frisøren. Jeg har ikke merket noe hårtap enda, men det er også noe jeg eventuelt vil merke nå denne uken. Håret hadde begynt å bli noe langt, og jeg har egentlig ikke helt lyst til å oppleve at det skal dette av i store flak. Så jeg fikk klippet det så kort som mulig uten at jeg ser skamfert ut. Så hvis det viser seg at deler av håret tar turen, er jeg forberedt. Men hvis det går som jeg håper og jeg ikke mister noe, ser jeg bare ut som om jeg har tatt sommerklippen litt tidlig.

Klok av skade hadde jeg her forventet at resten av dagen kom til å gå i dass, men resten av dagen var faktisk ganske bra. Tok det rolig, men ble ikke noe særlig trøtt og magen og fordøyelsen begynte så smått å fungere som normalt igjen. Hurra!

Så i dag er jeg i full gang igjen med jobbingen hjemmefra. Doktorgrad, here I come! Med mindre det kommer noen ubehagelige overraskelser på blodprøvekontrollen torsdag (eller på hodeputen en av dagene) erklærer jeg med hervet som ferdig med cellegiftfaenskapet. Jubel!

Cellegift - Del 3

onsdag, mai 6th, 2009

Fin dag i dag, både innvendig ut utvendig.

Formen er altså definitivt på bedringens vei. Gårsdagen ble riktignok ikke helt som jeg hadde sett for meg. Etter en bedre middag (Anne er fremdeles en fabelaktig kokk!), kubbet jeg grundig på sofaen, og der ble jeg mer eller mindre liggende hele kvelden. Forflyttet meg til sengen sånn rundt klokken 11, og sovnet igjen ganske umiddelbart. Kroppen trengte definitivt hvile, jeg regner med det ikke er bare-bare for en skrott å bli såpass grundig bank på cellenivå som det jeg fikk nå på mandag.

Men i dag ser alt så meget bedre ut. Magen er fremdeles litt i ulage, og det føles som om jeg går og brygger på en mild influensa. Men både hjernen og resten av kroppen fungerer sånn noenlunde greit igjen. Deilig.

Nå som de akutte bivirkningen antageligvis har sluppet taket, gjenstår det bare å se hvordan det går på litt lengre sikt. Jeg håper virkelig at jeg klarer å beholde skjegg, immunforsvar, blodplater og hår. I den rekkefølgen. Hvis det motsatte skulle skje, har jeg vel allerede lovet bildebevis. Stay tuned…

Cellegift - Del 2

tirsdag, mai 5th, 2009

Da er det gått et drøyt døgn siden jeg fikk cellegiftkuren. Så langt kan jeg vel  ikke si at de verste prognosene har slått til, men det har vært et annerledes døgn. Hvis jeg skal oppsummere det med ett enste ord, må det bli “Urrp”.

Gårsdagen var stort sett OK. Hadde ikke noe særlig matlyst, og det føltes virkelig som om kroppen var mildt forgiftet. Ingen store plager, men det var en og annen stikking i huden, hodet fungerte tregt, matlysten var ikke tilstede og jevnt over kunne situasjonen beskrives som mildt ubehagelig.

Jeg fikk ikke gjort noe særlig meningsfyllt i går, verken jobbmessig eller underholdningsmessig. Fikk spillt litt spill (Colonization, Hinterland, Depths of Peril, GTA: Chinatown, Dominions 3, The Guild 2, Space Empires V, Braid og Mount and Blade). Men som du muligens forstår fra innholdet i foregående parantes, var det egentlig ikke noe som fenget. Var mest for å få tiden til å gå.  Kjedelig. Da jeg skulle legge meg, fikk jeg et anfall av mild kvalme, men dette ga seg relativt raskt etter en dose med noe kvalmedempende greier.

Dagen i dag har så langt vært mye av det samme. Jeg våknet riktignok rundt halv 8 i morges av at jeg var vanvittig kvalm, men dette ga seg ganske fort etter et glass vann og noen andre kvalmedempende greier (Som du sikkert forstår er jeg blitt rikelig utstyrt med kvalmedempende greier fra apoteket. Jeg har etpar ting å si om det, men det får bli i en annen sammenheng). Så langt har dagen også vært rimelig meningsløs. Kastet vekk tid på å være. har et lite håp om at kvelden skal bli litt bedre, bare jeg klarer å grave frem noe mat som kan virke innbydende.

Oppsummert: Det siste døgnet har vært omtrent like kjedelig som denne bloggposten. En del av meg føler meg nesten snytt fordi jeg ikke har fått noen voldsomme reaksjoner på giften jeg fikk sprøytet i meg i går. Men bare en liten del. Resten av meg er egentlig et eneste stort gjesp.

Jeg satser på at morgendagen blir noe bedre. Hvis det ikke skjer noen dramatiske endringer i formen, er planen at jeg skal i et møte med den nye jobben i morgen, så får jeg forhåpentligvis endelig klarlagt hvordan det blir med oppstarten der.

Cellegift - Del 1 (Av ??)

mandag, mai 4th, 2009

I dag var jeg på Haukeland og fikk sprøytet gift inn i systemet.

Det høres nok betydelig værre ut enn det faktisk var, selv jeg fikk følelsen av å være i et lukket rom i Texas da sykepleieren sa noe i retning av “Ja, nå setter vi inn giften, Lars”. Akkurat den biten var en litt surrealistisk opplevelse. Men stort sett var det en ganske harmløs sak. Jeg satt med drypp i armen i drøye 75 minutter. Selve cellegiften bare utgjorde en liten halvtime, men fikk saltvann i årene (ahoy, mate!) i forkant og etterkant.

Så nå er jeg nettopp kommet hjem igjen. Akkurat nå føles det ikke så aller verst i laserskrotten. Jeg har en særdeles underlig smak i munnen, en blanding av gammelt rustent skrujern og bedervet ost. Jeg kjenner også at det er noe som ikke er helt 100% riktig, uten at jeg helt klarer å sette fingen på hva det er. Litt “stikking” her og der, og det føles litt som om jeg holder på å bli svimmel, uten at jeg faktisk BLIR svimmel. Hvis du forstår. (Jeg forstår det i alle fall ikke!). Det spennende nå blir egentlig bare hvordan det blir i fortsettelsen. Jeg har fått medisin mot kvalmen, og jeg håper virkelig jeg slipper unna uten alt for mye prosjektilspying. Eventuelle akutte bivirkninger vil i så fall ramme ganske snart, og forhåpentligvis være over i løpet av 2-3 dager.

Det som potensielt kan være litt bekymringsfullt, er at det er en høyst reell mulighet for at imunforsvaret mitt går fullstendig i kjelleren i løpet av neste uke. Både blodplater (de som får sår til å gro) og resten av imunforsvaret kan bli hardt rammet. Jeg bør altså helst unngå alt for mange potensielle smittekilder. Og charterflyet fra Mexico.

Stay tuned…

Tauset er… gull?

søndag, april 19th, 2009

En av tingene jeg har vært nødt til å ta stilling til oppi situasjonen med kreftdiagnosen, er hvorvidt jeg skal være åpen omkring dette. Hvis du leser dette så har du sannsynligvis skjønt at jeg har valgt å gå for den fullstendig åpne linjen. (Hvis du ikke har skjønt det, bør du antageligvis ta en grundig runde med deg selv!). Så hvorfor har jeg valgt å gjøre dette?

Da jeg først merket at det var noe muffens, skjønte jeg egentlig ganske fort at det hadde potensiale til å være kreft. Men i mitt tilfelle var symptomene det man kan kalle “atypiske”, så det var ikke mulig for verken meg selv eller fastlegen min å fastslå hvorvidt det var kreft eller en mer ufarlig form for symptom. I denne perioden før jeg fikk diagnosen valgt jeg å ikke si noe til noen andre enn samboeren min om dette. Veilederen min og instituttledelsen fikk beskjed om at jeg var sykemeldt, og potensielt kunne komme til å bli sykemeldt en stund, men det var alt. I og med at kreft fremdeles er såpass stigmatisert (?) og folk gjerne har en tendens til å drive katastrofetenkning med det samme de hører det ordet. Så jeg tenkte at det ikke var noen grunn til å gjøre folk urolige med mindre det faktisk var noe å være urolig for. Og det viste det jo seg å være.

Den dagen jeg fikk bekreftet diagnosen, gikk jeg ganske bredt ut og fortalte folk om det. Familien og de jeg har mest kontakt med i det daglige fikk beskjed med en gang, og fikk vel også beskjed om at det ikke var noen grunn til å holde det hemmelig. Jeg ga også samme beskjed på jobben, og regnet med at “ryktet” ville spre seg noenlunde raskt rundt om kring. Men samtidig brukte jeg også en god del tid på å forklare at denne formen for kreft er svært “vennlig” og lett å behandle, så lenge man følger den behandlingen som er nødvendig.

Det er flere grunner til at jeg valgte å gjøre dette, og at jeg nå velger å skrive såpass mye om det her på Laserblobben. Den viktigste grunnen er at jeg bestemte meg for å gjøre god bruk av de folkene jeg har rundt meg. Det slo meg at selv om prognosene her var svært gode, kunne det fort kunne bli noen tunge perioder, spesielt i forbindelse med operasjonen og de eventuelle etterbehandlingene. I slike tilfeller kan det være svært nyttig å ha folk rundt seg som vet hva en går igjennom, og kan støtte hvis det trengs. Det er ingen grunn til å måtte slite med slike ting alene, og måtte bruke energi på å holde oppe en fasade og late som om alt er OK. Hvis det nå også skulle vise seg at jeg kommer til å trenge noe etterbehandling, kan det i teorien føre til at jeg rent utseendemessig kan bli seende mye sykere ut enn det jeg faktisk er (les: hårløs ape!). Det er det ikke fullt så lett å skjule, og det kan bli et mye større sjokk for folk enn å få vite det mens jeg ennå er rask på labben og spretten. (For jeg er urovekkende frisk og rask akkurat nå).

Men det var de “rasjonelle” grunnene. En av de største motforestillingene jeg hadde, var at det på et plan kunne føles som om jeg hadde noe å skamme meg over. Ut fra det jeg har lest om andres erfaringer med dette, så føler mange denne formen for kreft som ganske stigmatiserende eller flaut. Jeg kjøper den. I perioden før jeg fikk diagnosen min følte jeg også at det kunne være ubehagelig å snakke om det, uten at jeg kan gi noen særlig god forklaring på det. Det er ikke akkurat noe jeg har gjort gale eller feil for å få denne sykdommen. I motsetning til en del andre kreftformer, er det ikke påvist noen sammenheng mellom livsstil og utviklingen av sykdommen. Det er, slik jeg har forstått det, ikke engang noe som tyder på noen slike sammenhenger, slik det for eksempel er for røyking og andre hyggelige fritidssysler. Så det er ikke noe jeg kunne gjort fra eller til.

Jeg tenkte også at jeg kanskje ville finne det ubehagelig å snakke om, eller være åpen om, den operasjonen jeg har gjort, men det har vist seg å ikke være noe problem for meg i det hele tatt. Jeg kan godt forstå at det er noe mange ikke nødvendigvis føler for å snakke for mye om. På fagspråket heter den operasjonen jeg gjennomførte “ensidig orkiektomi”, et passelig objektiv begrep som er fremmed for de aller fleste. Men hvis en er litt brutal og bruker ganske hverdagslige ord for det jeg var gjennom, så kan en like gjerne kalle det for en halv kastrering (Ouch!). Tro meg, det høres værre ut enn det faktisk er, og det fører ikke til at jeg er noe mindre mann av den grunn. I forkant hadde jeg mistenkt at det kom til å plage meg en del, men nå etter at de verste ettervirkningene av operasjonen har gitt seg, er det egentlig helt OK. No big deal. Selv om det antageligvis ville være mer språklig korrekt å bruke entallsformen nå, så føler jeg likevel at både operasjonen jeg har vært gjennom og det at jeg er nødt til å være medlem av den noe eksklusive klubben jeg er med i, viser at jeg har mer enn nok baller til å takle det meste livet skulle kaste på meg etter dette. Så ikke tro noe annet :-)

Til slutt er det én ekstra viktig grunn til at jeg har valgt å være helt åpen om dette, og det er noe jeg på fagspråket mitt kaller “information dissemination”. Folkeopplæring på godt norsk. Testikkelkreft er forsåvidt en sjelden diagnose, det er vel noe sånt som 100 menn som blir rammet i Norge i løpet av et år. Likefullt er det en av de mest vanlige kreftformene for menn, og det er svært viktig at det blir oppdaget tidlig. Det er enkelt å behandle, og hvis det blir oppdaget tidlig er man så godt som 100% sikker på at man ikke vil få noen særlig langvarige skader av det. Derfor er det ekstremt viktig at man tar dette på alvor. Jeg har forstått det slik at én av grunnene til at denne kreftformen fremdeles tar liv, eller i alle fall at enkelte blir betydelig hardere rammet enn man egentlig trenger, er at menn ofte har en tendens til å bagatellisere eller ignorere symptomene. Hvis man opplever noe som helst som er muffens, kom deg til legen med det samme. Det er ingen grunn til å frykte dette. Selv så jeg ikke akkurat frem til de undersøkelsene som måtte til, men alle eventuelle reservasjoner jeg hadde mot å blottstille meg for både den ene og den andre legen forsvant rimelig fort. Helsepersonell, det være seg både mannlige og kvinnelige, er (selvfølgelig!) ekstremt profesjonelle rundt dette, og det er faktisk ikke noe å grue seg til. Tro meg. Alternativet er faktisk potensielt betydelig værre.

Så hvis du leser dette, er utstyrt med det rette utstyret og ikke har for vane å gjennomføre hyppige understellskontroller på egen hånd, kan du for eksempel ta en titt her . Det koster utrolig lite å gjøre det, og det kan potensielt redde livet ditt. Men når det er sagt, så er det heller ikke noen grunn til å bli paranoid og skyggeredd. Sannsynligheten for at det rammer deg, er forsvinnende liten. Men den er altså tilstede.