Da er det verste forhåpentligvis over.
Det har vært stille her de siste dagene, men det har egentlig ikke vært så veldig mye nytt. Fredagen og helgen forløp mye som mesteparetn av forrige uke. Hver dag føltes som fem skritt fram og fire skritt tilbake. Var mye trøtt, magen hadde det ikke helt bra med seg selv, og jeg hadde ikke så mye energi.
Lørdag var den første dagen jeg faktisk klarte å få gjort noe. Den første store seieren var at vi klarte å komme oss inn til bydn og kjøpe presang til Torbjørn (Annes bror). Svært fornøyd med det. Jeg hadde mer eller mindre regnet med at det kom til å ta knekken på all energien min, men jeg klarte faktisk å få sveipet over gulvene med en støvsuger. Men da var det slutt, og resten av kvelden gikk med til slumring på sofaen.
Søndag var mye av det samme - stadig bedre. Vi klarte å komme oss i besøk og få feiret Torjørn, men kakespising var antageligvis ikke det aller smarteste for magen. Jeg måtte krype til korset og hive innpå mer antikvalmemedisin, noe som resulterte i snarlig retrett og fullstendig kollaps på sofaen, i en haug av trøtt Lars.
Men i går hadde jeg den første dagen der jeg faktisk var oppegående hele dagen. Jeg startet dagen med den første oppfølgingsblodprøven på Haukeland. For de av dere med svekket korttidshukommelse, så er denne uken den kritiske i forhold til blod, blodplater og immunforsvar. Hvis det får seg en knekk, vil jeg begynne å merke det nå. Men heldigvis var alle prøvene innenfor normalverdiene, og det ser ganske lovende ut. Nye prøver skal tas på torsdag og mandag, men jeg er svært optimitisk.
Oppglødd av suksessen her, tok jeg meg en tur til frisøren. Jeg har ikke merket noe hårtap enda, men det er også noe jeg eventuelt vil merke nå denne uken. Håret hadde begynt å bli noe langt, og jeg har egentlig ikke helt lyst til å oppleve at det skal dette av i store flak. Så jeg fikk klippet det så kort som mulig uten at jeg ser skamfert ut. Så hvis det viser seg at deler av håret tar turen, er jeg forberedt. Men hvis det går som jeg håper og jeg ikke mister noe, ser jeg bare ut som om jeg har tatt sommerklippen litt tidlig.
Klok av skade hadde jeg her forventet at resten av dagen kom til å gå i dass, men resten av dagen var faktisk ganske bra. Tok det rolig, men ble ikke noe særlig trøtt og magen og fordøyelsen begynte så smått å fungere som normalt igjen. Hurra!
Så i dag er jeg i full gang igjen med jobbingen hjemmefra. Doktorgrad, here I come! Med mindre det kommer noen ubehagelige overraskelser på blodprøvekontrollen torsdag (eller på hodeputen en av dagene) erklærer jeg med hervet som ferdig med cellegiftfaenskapet. Jubel!