Som jeg såvidt nevnte i går, har jeg nå av alle ting klart å få meg en kreftdiagnose og gått inn i klubben for menn med testikkelkreft. Det er riktignok en relativt ekslusliv klubb med relativt strenge obligatoriske opptakskrav, men for å være helt ærlig kunne jeg fint klart meg uten akkurat dét medlemskapet. Men det er nå (heldigvis) ikke akkurat noe man kan velge.
Så jeg har altså kreft. Eller (forhåpentligvis) kan jeg vel si at jeg har hatt kreft. Hvis alt er i orden nå, så er det ikke særlig mye kreft igjen i skrotten. Men den har i høyeste grad vært der. Men når der er sagt, så har jeg det faktisk ganske fint akkurat nå, og spretter rundt rask på labben. Det er altså ikke slik at man med en kreftdiagnose blir til et hårløst, subbende vrak av et menneske. Og hvis alt går som det skal, er jeg “friskmeldt” om ikke så alt for lenge. Men det har vært rimelig kjip vinter og vår.
Denne våren skulle egentlig vært en periode der jeg la inn sluttspurten og gjorde meg ferdig med avhandlingen min, bli dr. Hove, PhD, og begynne i en ny og forhåpentligvis spennende jobb. Det ble ikke akkurat slik, kan man si. Det er nå en annen historie, men året begynte dårlig på grunn av en tanntrekking som ikke gikk helt som den skulle, men fra og med 20. januar var jeg fit for fight, motivert for å jobbe som en [sett inn valgfri etnisk gruppe som stereotypisk jobber mye] for å bli ferdig med avhandlingen til normert tid (som på det tidpsunktet var rundt 1. mai). Det begynte bra, og jeg fikk gjort vanvittig mye i løpet av siste delen av januar og begynnelsen av februar.
Ellers begynte jeg så smått å bli litt bekymret for hvor lønningene mine skulle komme fra etter mai, og jeg luftet mine bekymringer for en kamerat (Hei, Amund!). Det ene førte til det andre, og kort tid etter satt jeg med bakoversveis og signert kontrakt for en ganske interessant jobb med oppstart 1. mai. Og ting så lovende ut.
Rett etter dette oppdaget jeg andre ting som ikke så helt lovende ut. Uten å gå i for mange detaljer om det akkurat nå, så oppdaget jeg at det var noe som ikke helt var som det skulle, og satt i gang prosessen med å finne ut om dette kunne være noe mer alvorlig enn en en ufarlig opphovnelse. Etter diverse tester hadde jeg tirsdag 24. februar plutselig fått stilt diagnosen testikkelkreft. På det tidspunkt hadde jeg for min del egentlig forsonet meg med det og fått forberedt meg på det, men jeg hadde ikke fortalt det til så veldig mange andre. Ingen grunn til å uro folk hvis det ikke var noe å uroe seg over. Men det var en del som fikk seg et ubehagelig sjokk disse dagene. Heldigvis er dette en kreftform der de aller, aller fleste blir helbredet nå i dag. Legen som fortalte meg diagnosen, sa det egentlig ganske greit: “Hvis jeg måtte velge meg en kreftform, ville jeg uten tvil valgt denne”.
Etter dette kom en periode der ting plutselig skjedde veldig fort. Jeg ble innlagt på Haukeland torsdag samme uke, og ble operert fredagen. Fikk ikke engang tid til å grue meg noe særlig. Selve operasjonen gikk egentlig veldig greit, men på grunn av en blødning måtte jeg ta en ny operasjon samme dag. Dette gjorde meg temmelig redusert, og jeg hadde noen relativt stillesittende uker etter dette.
En hører jo til tider de mest hårreisende historier om helsevesenet generelt, med dårlig behandling og gud vet hva. Jeg hadde forberedt meg på det verste, men med ett lite unntak har jeg vært svært positivt overrasket over mitt møte med Haukeland sykehus. Alle jeg møtte, det være seg hjelpepleiere, sykepleiere og kirurger, var både kjempevennlige, støttende og tok utrolig godt vare på meg under oppholdet. De bidro til å gjøre det som i bunn og grunn var en ufattelig kjip opplevelse så behagelig som den kunne være. Så all ære til dem.
Desverre skjedde det et eller annet i etterkant av innleggelsen, så kreftavdelingen fikk aldri tilsendt henvisningen min fra kirurgisk avdeling. På grunn av dette ble jeg gående svært lenge før jeg fikk vite svar på prøvene og kommet i gang med eventuell videre behandling. Prøveresultatene var ferdige 17. mars, men jeg fikk først vite noe som helst 7. april. Da hadde jeg purret på dem 3 ganger og fått fastlegen min til å purre på dem. Shit happens. Heldigvis fikk ikke dette noen konsekvenser for meg, ettersom jeg var “heldig” med min diagnose. Jeg fikk stilt diagnosen “Seminom“, som er den minst hissige formen. Den sprer seg sakte, er svært strålefølsom og er også mulig å behandle med cellegift. Selv om man aldri kan være helt sikker på noe når det gjelder slike ting, var denne diagnosen omtrent likelydende med at jeg så godt som 100% sikkert kan regne med å bli helt frisk igjen (Selv om jeg strengt tatt aldri blir like hel som jeg var i forkant. Men nok om det).
Det eneste skåret i gleden er at bildene jeg tok før operasjonen viser at det var en liten forstørrelse av en av lymfeknutene nederst i ryggen. Det behøver ikke nødvendigvis å bety at det er noen spredning, men det er mulig at jeg må gå gjennom ytterligere behandling. Jeg skal ta nye bilder nå kommende onsdag (22. april), og dagen etter (23. april) vil jeg få endelige svar på hvordan det videre forløpet kommer til å gå. Muligens må jeg ha en eller annen form for etterbehandling, sannsynligvis strålebehandling. Men hvis jeg er heldig og bildene forteller en positiv historie denne gangen, blir det kun såkalt “watchful waiting” og se hvordan det utvikler seg. Jeg håper på det, men er forberedt på at det kan bli nødvendig med mer behandling. Men det fine oppi alt dette er at dette ikke betyr noe spesielt for prognosene mine, de er fremdeles så gode som de over hodet kan bli.
Så sånn ser verden ut akkurat nå. Forhåpentligvis kan jeg begynne å planlegge mer enn én dag om gangen nå snart. Hvis alt klaffer er “friskmeldt” igjen fra 27. april (men kan se frem til 10 år med oppfølging). I dag fikk jeg brev fra Universitetet om at stipendet mitt (i første omgang) er forlenget til 21. juni, så akkurat det trenger jeg ikke å bekymre meg så veldig mye for. Så gjenstår det bare å finne en løsning på den jobben jeg i følge kontrakten skal starte opp i 1. mai. Det kan jo bli spennende.
Jeg kommer til å prøve å oppdatere laserblobben med mer informasjon etter hvert som den kommer og jeg får fordøyd den, og jeg kommer nok også til å skrive litt mer om hvordan ting har vært, og ikke minst hva jeg har fyllt dagene med den siste tiden. Det har blitt litt mer tid til en av favoritthobbiene mine i det siste.
